Froskeperspektivets uante sider

Dette er noe eg lenge har hatt på hjertet. Ein husker det når ein var liten og alltid måtte sjå opp til folk? Nysjerrigheten, usikkerheten, og alt rundt deg føltest så mye større. Inntrykk og følelser var også noe som var 100 ganger meir forsterka. Når ein har rundet 20 og ein føler ein har gått opp eit par nivå i modenhet og erfaringer så er det som at man sjeldent føler så mye som ein gjer når ein var yngre. Alt er ikkje nytt lenger og derfor blir det dagligdags. Men noe eg gjorde for ca ei uke siden var å sette meg ned på huk, og berre observere ting rundt meg (Eigentleg var eg litt sliten av å tasse så mye rundt på polet at eg måtte sette meg ned) Og da hendte det: Eg blei til eit barn igjen! Alt blei plutselig så mye større; inntrykk, folk, følelsen av å vere uskyldig og usikker. Av å sjå på alle vinflaskene så føltes det som å vere 10 år og nysjerrig på ka innholdet i disse flaskene kunne gjere med meg. Menneskene rundt meg var voksne og store, og eg følte meg så utrulig liten. Det var ein heilt ubeskrivelig deilig følelse.

Er på ein måte veldig klar for noen forandringer i livet mitt no. Oslo-livet mitt er begynt å bli dagligdags. Og er det noe eg syns er kjipt er når livet føles som at det står stille. Men etter ein fantastisk aften med min fortid igår, så både lærte og forstod eg mye meir. Vi er to individer fullt interessert i sjølvutvikling og i å bygge karrierer. Vi begge føler det som at vi er på vei et sted, men alikavel føler vi at det står stille. Det er som å stadig måtte vente på noe. Det er deilig å ha noe å glede seg til. Og det gjer eg. Eg elsker den følelsen av snart kjem noe til å skje. Som da eg var sammen med min kjære i over 2 og eit halvt år så kver gang vi var borte fra kverandre var det noe av det mest smertefulle lengselen en kunne tenke seg. Ein gleda seg så mye til å sjå han igjen at det gjorde helt ufattelig vondt. Men gleden da ein endelig kom i mål (i hans armer), da var det virkelig verdt ventinga.

Eg befinner meg jo egentlig i ein åker no. Eg sår frøa mine kver dag og eg passer godt på dei for eg ønsker jo at fruktene av alt slitet mitt ein dag vil bli verdt noe. Og foreløpig må det kun vere ein person om å passe åkeren. For fortsatt har min identitet lang vei å gå, og da trenger denne frosken sine rom til å sprette på.

Tenker foresten mye på frosker idag. Skulle sette på klokka for å sjå bonanza idag, uheldigvis var dette dagen ein stiller klokka ein time fram så eg stod opp til Melrose Place istedet. Det var bomtur asså. Men eg såg istedet eit eventyr på tv3 (Prince Charming) som handla om ein prins som måtte bli kyssa av sin ekte kjærlighet for å slippe unna forbannelsen over å vere ein frosk. Han var mye frosk i filmen. Og frosken har satt sine spor i hornhinnen. Hehe.

Ha ein nydelig søndag <3


Verdt å sjekke ut:

Detektivbyrån: E18, Nattöppet, og Neonland