Lei. Glad.

Livet er hele tiden en kamp om å overleve. Begynner å bli ei stund siden eg kunne sette meg ned og ha null bekymringer og berre slappe av og være glad. No nærmer sommern seg med storefotaskritt og eg må tenke på kor eg skal jobbe, kor eg skal bu, finne kollektiv til høsten, mulig skule?, penger til usa og danmark. Det e liksom heile tida en underliggende stressfaktor som eg veit eg må få plass ganske snart. Og det store problemet e at eg aldri greier å planlegge ting so lang tid i forveien. Eg må alltid sjå det an og føle det på magefølelsen ka som e rett å gjere.

Jobben går skikkli drit også.. Det var digg i starten, men eg har berre greidd å ødelegge alt av bra inntrykk av meg, so eg ha på en måte komt inn i en bås som en udugelig, null sosialantenner, klomsete rompe. Føler meg heftig baksnakka og, men eg veit ikj ka eg ska gjere.. Er utrulig uheldig heile tiden, og får aldri vist den ordentlige meg. Igjen en kamp. Portishead hjelper på et dårlig humør.

Så har eg blitt so feit som eg har aldri har vært før. Herregud, valker? Teite Gudemannen som skapte at fett ska legge seg på mage og lår! Koffe ikj puppene liksom? Hæ? Det e jo der det e pent å sjå at det e stort. Gud eiger ikj smak på kvinner. Eg e ikkje kristen, men ka ska man kalle "Gud" på på et ukristent språk?

Så. Det var nok klaging for idag. No skal eg sette meg tilbake og nyte gleden over at om 4 dager sitter denne negative klatten på flyet til LA! Herregud det e så sinnsjukt! Dette har vært målet mitt siden eg søkte hit! Guri. Sku gjerne levd på kola slik at eg kan slippe å sove og oppleve mest mulig! Kor ofte får en muligheten til å leve så luksus med en digg skule, kule lærarar og alt egentli. Gleeeder meg såååå mye<3<3<3

Hadi.