
Etter Santana :)
Hørt mye gjennom det albumet. Dei har virkelig fått med seg essensen og følelsen av å vere på en uendelig reise. Det er både opp og nedturer. Begynner forsiktig: Stille. Rolig. Trygt. Som før en storm bryter løs. BAM! Så braker det, og så er reisen igang. Og der har eg no vært siden Danvik var slutt. Alltid den usikkerheten om ka eg skal gjere. Jobb? Utdanning? Eg er så lei og sliten av det. Folk har jo alltid sagt at en skal følge magefølelsen, men familie og venner seier ein skal gjere som alle andre og få seg ein utdanning. Selfølgelig skal eg jo det! Men eg brenner så for å leve eit år i utlandet og ha litt frihet og oppleve kultur. Det er virkelig noe eg har sååå lyst å gjere, men som eg merker eg møter altfor mange hindringer i!
Etter å ha kikka litt på bloggen din Hege, så føler eg vi har hatt ganske lik tankegang idag. Eg har grubla lenge over denne "magefølelsen". Eg blir alltid fysisk dårlig om eg ikj følger den, men når eg alikavel følger den så ender eg berre opp med dritt! Du skulle sett meg no med soverommet med papirer strødd over heile rommet! Fordi den fittejobben permiterte meg har eg fortsatt slitt med å få noe ordentlig fast. Og det er fordi eg må følge magefølelsen over ka som er riktig for meg. Eg kunne søren meg tatt en barnehagejobb el noe sånt, men da knyter det seg i magen min og får sånne vonde prikkinger i ryggen. Og eg kjenner meg sjøl, det er ikkje noe eg gruer meg til eller ikkje liker. Eg digger unger og det er jo letteste jobben i verden. Men det føles virkelig som at det er noe høyere makter som enten straffer meg eller har andre planer for meg. GAH!
Eg trakk "the Tower" idag. Det er et fryktelig kort. Men alikavel det klokeste eg noensinne har

trekt. Det er så sant det som står, og det var som om at den nakne sannheten om meg endelig blei lagt fram på bordet. Kanskje alt det drittet eg går igjennom er noe eg berre må gå igjennom for å opne opp nye dører for meg? Må jammen sei eg føler eg går den lengste omveien av alle. Ka den nakne sannheten er tørr eg ikkje å skrive her. Det blir altfor personlig..
Igår hadde eg en ordentlig bra samtale med Eric. Eg trur eg er begynt å knytte søskenlige bånd til den gutten. Vi er jo like gamle, men med høyden, ADHD'en og dei barnlige interessene hans så føles han som en lillebror. Han har jammen modnet og vokset mye etter bruddet med Jan Olav. Er så stolt over han. Og han har tilogmed skrive en nydelig tekst på engelsk, som et sammendrag av alle dei samtalene vi har hatt. Han overrasker virkelig den gutten, kan med sikkert sei at eg elsker han også. Sånn som alle dei andre vennene mine også:)
Ein ting trur eg sikkert på; Vi mennesker er på jorda for å lære. All kunnskap og opplevelser skjer for ein grunn. Og det er opp til oss sjøl å tolke det og gjere noe klokt ut av det. Merker ivertfall med meg sjøl at det er noen som passer på meg. Eg føler eg blir eit meir ydmykt menneske av å gå igjennom harde faser, og gaven eg får igjen for det er som oftest virkelig verdt prisen. <3
Krysse fingra for at Caravanserai snart når målet. :)

